For noen år siden, da helsa begynte å ta bli verre og verre, og jeg lå stort sett inne under dyna i et mørkt rom 18-20 timer i døgnet sa jeg til meg selv: En dag skal jeg bli så god igjen at jeg kan gå opp til Preikestolen! Jeg tipper jeg var rundt 18-19 år da jeg tenkte dette, og det er noe jeg har hatt som mål siden den gang. Jeg runder snart mitt 24. år, så dette er med andre ord noe jeg har hatt kvernende i hjernen i noen år nå.

Selve turen opp til Preikestolen er jo ikke så veldig krevende i seg selv, men for en med ME er det en big deal. Ettersom formen min har blitt betraktelig bedre i det siste året, hvor jeg faktisk har klart (like før nå!) å komme meg igjennom VG3, søkt meg videre til universitetet, og i tillegg fått meg jobb – så var dette liksom kirsebæret på toppen av livssorbeten min. Og jaggu gikk det ikke som smurt! Vi kom oss opp på halvannen time, og jeg er faktisk temmelig stolt over dette.

  

Turen var vanvittig fin! Men med utrolig mange mennesker. På selve platået var det jo helt krise å sitte, og jeg fikk nærmest panikk av å se alle som gikk ut på kanten og skulle ta bilder.. Haha, en smule høydeskrekk altså. Men om man går på platået over Preikestolen igjen, får man en ennå finere utsikt og i tillegg ingen mennesker. Absolutt verdt de ti minuttene ekstra!